INFORMASJON OM 1970-KONVENSJONEN
Randi Ertesvåg


Hvem er jeg: Medlem av den norske UNESCO-kommisjonen, jobber i ABM-utvikling, to organer som begge er opptatt av og spiller ei rolle i forhold til 1970-konvensjonen.

Mitt oppdrag er å presentere punkter fra UNESCO-konvensjonen om ulovlig import og eksport av kulturgjenstander og ulovlig overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander, som er konvensjonens fulle navn. Dette vil være kjent stoff for dei fleste i denne salen, men det kan være nyttig med en kort repetisjon som felles referanseramme for dagen i dag.

Konvensjonen blei som kjent vedtatt i UNESCO i 1970, trådte i kraft i 1972, og blei ratifisert av Norge i februar 2007. Vi er i godt selskap med å være seint ute, Finland ratifiserte i 1999, Sverige og Danmark i 2003, Island i 2004, og no sist Tyskalnd i november 2007, som land nummer 115 som har slutta seg til.

Bakgrunnen for konvensjonen var naturlegvis auka oppmerksomhet rundt ulovleg handel med kulturgjenstandar, og ei oppfatning om at beskyttelse av kulturarven bare kan bli gjennomført gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid.

Krav om utførselstillatelse for kunst og antikviteter har eksistert i Norge i en 50 års tid, det nye med denne konvensjonen er at det er forbudt å føre inn i Norge kulturgjenstander som er ulovlig utført fra et land som er part i en internasjonal avtale om tilbakelevering eller om tiltak mot illegal import, eksport eller handel. Og det er opp til den reisende å undersøke kva reglar som gjeld i dei ulike landa, sørge for gyldig eksporttillatelse, og legge fram dokumentasjon for Tollvesenet.

Konvensjonsteksten er, som andre slike tekstar, grundig og omstendeleg. Vi skal legge merke til at det i utgangspunktet er lagt vekt på at det er nødvendig og viktig med utveksling av kulturgjenstandar mellom statar, både for vitenskapelege og kulturelle formål, for undervisning, for gjensidig respekt og kunnskap. Det er altså materiale av spesiell betydning for den enkelte stat denne konvensjonen omfattar. Det gis en nokså detaljert definisjon av hvilke kategorier kulturgjenstander dette er, og så er det opp til den enkelte stat sjøl å definere materiale innanfor arkeologi, historie, litteratur, kunst og vitenskap. Eg skal ikkje gå nærare inn på dette no, men viser til brosjyre som er lagt ut her i salen som gir informasjon om utførsel av kunst- og kulturgjenstandar med bakgrunn i den norske kulturminnelova, og det utvalget av materiale som er gjort der. Det handlar om et bredt spekter, fra båtar, bygningar og luftfartøy til samiske kulturminne, myntar, arkivsaker, frimerke og foto.

Teksten inneheld ei rekke forpliktelsar om å sette i gang tiltak for å hindre ulovleg import og eksport.
 

  
 

-

-
-

Etablering av institusjonar eller vidareutvikling av institusjonar med kvalifiserte ansatte til vern av kulturarven
Utforming av lover og forskrifter
Register/oversikter over kulturarvsmateriale

  

  
  Videre forplikter statene seg til å utarbeide eksporttillatelser som viser at eksport er godkjent. Tillatelsen skal følge gjenstanden, og eksport skal forbys hvis tillatelse mangler.

Det utheves spesielt den plikta museer og andre institusjoner har til ikkje å ta inn materiale fra andre land som er ulovleg eksportert, og at staten skal være aktiv i tilbakeføring av slikt materiale.

Konvensjonen fastsetter dessuten at statene gjennom utdanning, informasjon og årvåkenhet skal begrense forflytning av kulturgjenstander som er ulovlig fjerna fra et land som deltar i konvensjonen, og skal sørge for at antikvitetshandlere utvikler et register som viser opprinnelsen til hver kulturgjenstand, navn og adresse på leverandør, beskrivelse og pris på gjenstand som er solgt, og informere kundene om eksportforbudet gjenstanden kan være underlagt.

Statene skal også bestrebe seg på med pedagogiske midler, å danne og utvikle forståelse i det offentlige sinnelag for verdien av kulturgjenstander og trusselen mor kulturarven som er skapt av tyveri og ulovlig eksport.

Det er altså verdt å merke seg at konvensjonen omfattar både forebygging av ulovlig eksport og import, og tiltak i etterkant av eventuell ulovlig handel. Den legger tydelig opp til tilbakeføring av kulturgjenstandar, og favoriserer samarbeid og diplomati. Den er tydeleg på staten sine forpliktelsar i oppfølging, og løfter fram dei utfordringane som ligg i generelt informasjonsarbeid.

Kordan kan så konvensjonen operasjonaliserast? Kordan det skal gjerast her i landet vil fleire kome tilbake til utover dagen, eg vil peike på nokre internasjonale verktøy:
 		  
 

-
-


-



-

Interpol si database over stjålne kulturgjenstandar
UNESCO si database over over lovgiving i dei enkelte landa. Denne er vanskeleg tilgjengeleg, og det ligg ei stor oppgave og ventar på å få gjort denne brukande både for reisande og tollmyndighetene og andre.
UNESCO har sett ned ein eigen komite som arbeider med retur av gjenstandar til opprinnelseslandet og med erstatningssaker. Det er særleg vanskelege saker som blir tatt opp her. Det er og utarbeidd retningslinjer for korleis tilbakeføring kan utførast, og det er etablert eit fond i tilknytning til komiteen, bygd opp av frivillige bidrag.
UNESCO arbeider og med prinsipper for tilbakeføring av materiale frå 2. verdenskrig.

  

  
  Eg vil gjerne også løfte fram det gode samarbeidet som er etablert mellom ulike instansar her i landet, noko som har resultert bl.a. i denne konferansen og no sist med eigen stand om ulovleg handel på reiselivsmessa på Lillestrøm i helga.

Det ligg mange utfordringar foran oss for å møte forpliktelsane i konvensjonen, og eg gler meg til å høyre innlegg fra dei ulike partane som spelar ei rolle i dette arbeidet.
 		  
  ▲ til toppen                                                   Tilbake til ulovlig handel